Agnes Ravatns siste bok, Dei sju dørene, er en herlig bok som nesten leses av seg selv. En fornøyelig bok med andre ord.
Det handler om litteraturviteren Nina Wisløff og hennes mann, helsebyråden. De må flytte fordi huset skal rives og gjøre plass for bybanen i Bergen. De har en datter som er lege, som ønsker seg leiligheten familien eier. Der bor det for tiden en alenemor. Mor og datter besøker henne for å se på leiligheten. Datteren er pågående og ganske freidig i sin framferd. Et par dager senere er leieboeren borte, sporløst forsvunnet. Politiet setter igang etterforsking. Det gjør litteraturviteren Nina Wisløff også, på sin måte. Tidligere har hun utbasunert i en offentlig sammenheng at litteraturvitere burde være etterforskere, ikke politiet. Resten av plottet er i kjent stil. Det legges ut spor, kalde og varme spor. Selve oppbyggingen av storyen må være et skoleeksempel på klassisk dramaturgi. Alt fra anslaget, til videre utvikling av plot; konflikt, spenning og løsning. Når løsningen kommer, stoler vi ikke helt på at det er løsningen. Vi venter på en overraskelse ..og. .%#*+#@ jeg anså mannen som en mulig gjerningsmann, men jeg hadde ikke tenkt på svogeren ?!@&:?&? . boka klarer fint å holde på spenningen. Det er kult!
Boka er skrevet som en dagbok. Det i seg selv gir tempo og driv.
Ravatn skriver godt, og plottet er bra. Det er også litt fiffig hvordan Ravatn bruker elementer fra eventyr, som feks tittelen. Hun viser også til ulike teorier fra bl..a. Bruno Bettelheim, Freud og Aritoteles. Det bakes fint inn i historien, men det er akkurat på grensen.
Fire øyne på en terning, kanskje fire og et halvt øye.. Det er ikke helt som Ravatns første roman, Fugletribunalet.
Men Ravatns leverer! 🖐
