Til tross for sin TV- serie stil så oppleves forestillingen litt old fashion. Eller ‘bare så nittitalls’ som ungdommen ville ha sagt.
Krenket, Nationaltheatret. Skuespillere: Oddgeir Thune, Amina Sewali, Marte Engebrigtsen og Assad Siddique.
Vi er New York, og møter et par som bor i en tipp topp moderne leilighet. Han er en frafallen muslim, og har ikke bare bytta navn, han har endra hele sin ID. Nå heter han Kapoor, som visstnok er mer indisk enn pakistansk, som er hans identitet.
Kapoor er advokat. På jakt etter store oppdrag. Hans kone Emily er kunstner, og veldig interessert i islamske kulturuttrykk.
Et vennepar kommer på middagsbesøk, det blir diskusjon og ender med krangel. Det får konsekvenser.
Dette er litt ‘gæmlisteater’, alt foregår i denne leiligheten, folk kommer og går. Det hele kan minne litt om TV- serier som Seinfeld og Friends. Det er kjappe replikker, konflikt som spisser seg til, folk kommer og går ut og inn av dører som om det var en farse osv. Men denne teksten er langt mer alvorlig – den handler om å føle seg krenket.
At han som advokat forsvarte en muslim ble brukt mot han. Han får ikke bli partner i firmaet. Slik sett hjelper det ikke Kapoor å bytte navn og ID .. hans kultur eller religion bærer han med seg . Enten han vil eller ikke.
«Jeg vil alltid være et mål , om ikke jeg er den som skyter , vil jeg alltid være et mål for den som skyter» sier han. Kapoor er og blir krenket. Det snakkes om tilhørighet, og tanken eller ideen med stykket er veldig bra. Men her står formen litt i veien for teksten eller for innholdet.
Det berører ikke nok, Vi blir ikke tilstrekkelig nok revet med i det som burde ha engasjert oss.
Skuespillerprestasjonene er litt varierende. Jeg får ikke helt tak på Marte Engebretsen, hennes karakter blir noe maniert, mer enn de andre.
Totalt sett en helt grei forestilling!
