Mamma er trygda, av Mimir Kristjansson.
En sjelden ærlig fortelling om livet fra medaljens bakside. For viss alle som har jobb, inntekt og i tillegg er friske, er medaljens forside i samfunnet, er de menneskene som er arbeidsledige, trygda og syke medaljens bakside i det samme samfunnet. De faller utenfor på alle måter.
Dette er historien om en mor som blir kreftsyk i ung alder, og mister jobb og inntekt og alt som hører med. En brutal klassereise fra borgerskap og rett ned i laveste klasse, med et brak. Underklassen. Velferdssamfunnet vårt er et fantastisk gode i samfunnet. Det er så godt som alle enig i. Det er ikke dermed sagt at det er fantastisk å være trygda. Det er det denne boka så godt får frem. Om Marit Wilhelmsen sitt liv som trygda. Om å være sønn av en trygda. Men alle kjenner vi noen som har lignende historier. For det er mange trygda i samfunnet vårt, og hver og en bærer de på en unik historie, som fortjener respekt og aksept. Ikke mistenkeliggjøring og disrepekt.
Mimir Kristjansson er kanskje velsignet med et islandsk fortellertalent, og dette krysset med en god penn, resulterer i god bok, og viktig bok. Analysen er kanskje enkel, men den er slettes ikke feil. Vel verdt å lese.
